Kaptein Eiliv Austlid mistet livet 15. april 1940 etter at han reddet den norske konge og regjering. Først i 2010 kunne hans barn endelig motta Krigskorset med sverd post mortem som takk for farens tapre og heltemodige innsats. Nå kan du lese historien om hvordan det kunne gå nærmere 70 år før den modige kapteinen fikk sin oppreisning og ble belønnet med Norges høyest rangerte æresbevisning. Egil M. Kristiansens bok er en nesten skremmende fortelling om hvordan et departementalt byråkrati – uansett bevis og dokumentasjon som legges fram – kan ri sine kjepphester og benytte de underligste metoder og argumenter for å beskytte sin egen prestisje. En sentral statsråd – som hadde behov for å dekke over egne lite ærefulle handlinger – stemplet etter krigen kaptein Austlid som en dumdristig offiser med dårlig dømmekraft. Militære krigs - historikere – som skrev den «offisielle» krigshistorien – turte ikke å fortelle at de satt på informasjon som ikke stemte med statsrådens beskrivelser. Det gikk nærmere 50 år – til slutten av 1980-tallet – før den godt bevarte dokumentasjonen ble brakt fram til offentligheten, blant annet av denne bokas forfatter. De eneste som ikke lot seg overbevise var byråkratene i det norske forsvarsdepartementet. Det tok ildsjelen oberstløytnant Ulmar Wollan – sammen med en håndfull offiserskolleger, to hærsjefer, en forsvarssjef og en profilert jusprofessor – ytterligere 20 år å vinne kampen mot den byråkratiske prestisje. «Denne boken handler ikke først og fremst om den dåden Austlid ble hedret for, men mer om hvordan og hvorfor det kunne gå nesten 70 år før han ble gitt den æresbevisning og den oppreisning han så åpenbart fortjente. Det har flere årsaker og forklaringer – noen forståelige, andre hverken forståelige eller aktverdige», skriver general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i forordet. Professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Henning Jakhelln, skriver i et tankevekkende bidrag til slutt i boka: «Siden en rekke spørsmål i vårt samfunn avgjøres av våre forvaltningsmyndigheter ut fra en skjønnsmessig vurdering av de foreliggende forhold, påhviler det ikke minst forvaltningen et stort ansvar for at bedømmelsen blir rettferdig.» Bestill boka |  | |
