1940

Jakten på Kongen og regjeringen

Skrevet av Egil M. Kristiansen
strek-full-bredde

Senkningen av Blücher

blucher
Fyr! ropte kommandanten på Oscarsborg festning, oberst Birger Eriksen. Eriksen var en av de enkeltpersoner som viste mot og besluttsomhet i disse skjebnesvangre timer og dager i norsk historie.

Sekunder senere slo to tunge prosjektiler inn i det store krigsskipet som var på veg inn Drøbaksundet. Det var begynnelsen på slutten for den tyske marines stolthet, den 12.000 tonn store krysseren Blücher. Det ble også det første av en rekke tilbakeslag for Hitlers plan om ”å kappe hode av motstanderen”.

Nye fulltreffere, i form av torpedoer fra torpedobatteriet på Kaholmen, satte et endelikt for den tyske marines stolthet. Det store krigsskipet satte akterenden i været og gikk til bunns i Oslofjorden.

Uvitende om det som hadde skjedd ved Drøbak, meldte en selvsikker tysk sendemann seg for utenriksminister Halvdan Koht. Hans oppgave var å presentere Hitlers krav om full overgivelse.

Etter urovekkende meldinger om fremmede flåtestyrker på veg mot landet, hadde Norges regjering, i sene nattetimer og tidlige morgentimer, samlet seg i Utenriksdepartementets lokaler, og statsrådene brukte bare minutter på å si nei til de tyske kravene.

Like etter dukket en annen klartenkt og besluttsom person opp. Stortingspresident Carl Joacim Hambro satte øyeblikkelig i gang et apparat for å få den norske statsledelsen ut fra Oslo og nordover til Hamar.

Om bord i Blücher var det en rekke nøkkelpersoner som skulle overta viktige funksjoner i Oslo etter den tyske invasjonen. Uten denne spesialstyrken kunne Braüer lite gjøre. Han og hans folk måtte spille tilskuerens rolle da den norske konge, kronprins, statsråder og stortingsrepresentanter satte seg på et ekstratog og forsvant ut av hovedstaden.



soldater-paa-karl-johan
kanon