Historien skrives

Skrevet av Egil M. Kristiansen
strek-full-bredde

Formålet med denne nettsiden er å gi skoleungdom og andre interesserte lett tilgjengelig informasjon om en liten flik av Norges krigshistorie, om en utrettelig innsats over mange år for å sikre at sannheten ble kjent.
Da krigen var over, var det tid for å skrive historien. Men den historien som ble publisert var ikke alltid like objektiv og sannferdig.

Mange ville fortelle om sine egne handlinger og egen innsats. Noen forsøkte å sette seg selv i et bedre lys enn de strengt tatt fortjente. De som skulle skrive den ”offisielle historien” om krigshandlingene lot seg blende av beretningene til kjente aktører med høye posisjoner i samfunnet. Kildekritikken var mer eller mindre fraværende, og resultatet ble en mangelfull og til dels forvrengt historie. Historien om kaptein Austlid og hans skjebne er et slikt tilfelle.

Austlids egen familie hadde i alle år vært skeptiske til troverdigheten i denne historien, men først nærmere 50 år etter krigen var det enkelte journalister og lokalhistorikere som begynte å stille spørsmål. De ville vite om alt som foregikk på Dovre den skjebnesvangre aprildagen i 1940 virkelig hadde kommet fram.

34 07-storholt
På Dovre i 1987. Fra venstre: Sverre Storholt, Minda Flatum, Ivar Grøholt og Bjørnar Austlid, sønn av kaptein Austlid. Storholt og Grøholt var soldater i Austlid-kompaniet.

Foto: Egil M. Kristiansen. Hedmarksmuseets fotoarkiv nr EMK-02382


Intervjuer med gjenlevende soldater og gransking av skriftlig kildemateriale i Forsvarets krigshistoriske avdelings arkiv (FKA) ga en helt annen historie enn den som tidligere var fortalt. Det skremmende var at dette kildematerialet også hadde vært tilgjengelig for de som i sin tid skrev den ”offisielle” historien om hendelsene.

”Bare kjør igjennom”
– Da Austlid kom ut igjen etter en samtale inne på Kirkestuen på Dovre, var han innstilt på å sende en forpatrulje nordover, fortalte Sverre Storholt, en av soldatene i Austlid-kompaniet. Sammen med en annen, meldte Storholt seg frivillig til dette oppdraget.

Under organiseringen av patruljen kom forsyningsminister Trygve Lie og en til (trolig forsvarsminister Birger Ljungberg) bort til kaptein Austlid. De ville vite hva som foregikk, og Austlid forklarte at han var i ferd med å sende ut en forpatrulje.

– Trygve Lies reaksjon kommer jeg aldri til å glemme, sa Storholt: ”Det har vi ikke tid til. Dere som tilhører Norges elitekompani, skal være redde for fire forfrosne tyskere, det er for galt. Bare kjør igjennom!”, utbrøt Lie. Den andre nikket samtykkende.

Da kaptein Austlid satte seg inn i bilen igjen, uten å ha sendt ut noen forpatrulje, utbrøt han (i følge sin egen sjåfør): ”Dette er sjølmord, men ordre er ordre”.

I Trygve Lies bok, ”Leve eller dø”, og i det offisielle historieverket, ”Krigen i Norge”, skrevet av oberst O. Munthe-Kaas, fortelles det at kaptein Austlid rykket fram uten sikring, og bildet de tegner av kompanisjefen gir inntrykk av en dumdristig offiser med dårlig dømmekraft.

Ingen av de to forfatterne nevner samtalen Austlid hadde med Trygve Lie, og som av kapteinen ble oppfattet som en ordre. For å fri seg fra slik mistanke, skriver Trygve Lie i stedet: ”Men hva kunne vi sivilister gjøre?”

I ”Krigen i Norge” heter det: ”Man la merke til at Austlids bilkolonne kjørte av sted i samme formasjon som før, uten noe fremskutt sikringsledd. Denne uaktsomhet peker hen på en feilaktig situasjonsbedømmelse.”

”Slik klarte to sentrale personer – den ene med sin fagmilitære tyngde, den andre i kraft av sin nasjonale og internasjonale posisjon – å stemple Austlid som en dumdristig offiser med dårlig dømmekraft”, heter det i boka ”Kampen – mot tyske fallskjermjegere og norske byråkrater”.

Fornuftigvis igjen på Dovre
Da Austlid-kompaniet rykket nordover, ble statsminister og statsråder ”fornuftigvis igjen på Dovre”, skriver Munthe-Kaas. Og Trygve Lie utdyper: ”I mellomtiden tok vi opphold i Kirkestuen på Dovre. Det var jo en liten sjanse for at vi kunne fortsette til Dombås, trodde vi, bare vi ventet en time eller to.”

Uttalelsene står i skarp kontrast til de opplysningene som går fram av skriftlig og godt dokumentert kildemateriale i FKA, og som blant annet Munthe-Kaas selv samlet inn.

Disse kildene viser at statsrådene, i flere biler, fulgte tett bak Austlid-kompaniet da de rykket fram mot tyskerne ved Bjørkhol/Hagevolden.

Statsministerens sjåfør skrev blant annet dette i et brev til Munthe-Kaas: ”Jeg holdt meg ca 4-500 m bak den bakerste av nevnte lastebiler. Ved Hagevolden (her er en nokså lang rett strekning) så jeg at et par mann hoppet av lastebilen, samtidig som jeg hørte skyting. Jeg rygget bilen øieblikkelig, snudde og returnerte til Kirkestuen på Dovre.”
Men Munhte-Kaas unnlater å nevne denne opplysningen i sitt historieverk. Han stolte mer på statsmannen Trygve Lie, som på dette tidspunkt var FNs generalsekretær enn på sjåføren av en regjeringsbil.

Andre kilder bekrefter imidlertid sjåførens opplysninger. Blant annet statsminister Johan Nygaardsvolds dagboksnotater. Og flere av Austlids soldater har i ettertid opplyst at de så regjeringsbilene snu da det ble åpnet ild.

Dramaet ved Bjørkhol
Det var et drama som utspilte seg på den åpne sletta mellom haugene på Bjørkhol og Lågen. Tyskerne på haugen var få, men de hadde langt bedre dekning enn nordmennene som bare hadde bilene og ei veggrøft full av vann å gjemme seg i. To norske soldater ble drept like etter at skytingen startet.

Kaptein Austlid handlet raskt. En tilbaketrekning var ikke mulig uten store tap, og han visste at han bare noen hundre meter bak hadde regjeringsbilene. Deres sikkerhet var avhengig av at han løste oppdraget sitt.

Sammen med seks soldater, løp Austlid over det åpne jordet og inn under haugen der tyskerne befant seg. Mens de løp, sørget mitraljøsene ved vegen for dekningsild. Ved foten av haugen kom de i en dødvinkel for de tyske våpnene og kunne åle seg oppover mot den tyske stillingen. Like før de nådde fram, ropte kompanisjefen ”storm”. Men så tok han seg til brystet og falt død om.

Hans eneste sjanse til å overmanne tyskerne hadde mislykkes, men med sin besluttsomhet hadde han lykkes i det han følte som sitt viktigste og tyngste oppdrag noen sinne, nemlig å redde regjeringen.

Ingen av de som skrev historien etter krigen klarte å se denne sammenhengen. Mannen bak den ”offisielle” norske krigshistorien, oberst O. Munhte-Kaas og FNs generalsekretær, Trygve Lie, valgte i stedet å stemple Austlid som en dumdristig offiser.

Da Institutt for forsvarsstudier, i 2007/2008, gransket saken ble tragedien på Dovre sett i et helt annet perspektiv: Regjeringen hadde seks døgn tidligere valgt å ta kampen opp mot angriperen, og var allerede blitt utsatt for tre forsøk på tilfangetakelse – utslettelse (Oslo, Midtskogen og Nybergsund). Fallskjermjegerangrepet mot Dombås må ha fortont seg som et fjerde forsøk på det samme. Med denne bakgrunn er [det] rimelig å si at nasjonens framtid stod på spill. Beskyttelse av regjeringen var sentralt for å hindre sammenbrudd i norske forsvarsbestrebelser.

”Den eneste overlevende”
Det var også andre som ga sitt bidrag til å forvrenge historien. Da kaptein Austlid bestemte seg for å storme den tyske stillingen, tok en av de to troppssjefene i kompaniet samme veg som regjeringsmedlemmene. I et hus like i nærheten fikk fenriken låne sivile klær og en sykkel. Noen av soldatene mener at han forlot avdelingen allerede da skytingen startet, og en av dem som kjente ham godt, sa at det virket deprimerende at en offiser skulle rømme.

Tilbake på Dovre traff troppssjefen noen av regjeringsmedlemmene, blant dem Trygve Lie. Lie forteller: ”Mellom kl. 12 og 13 kom det en sivilkledd mann på sykkel. Svetten silte av ham, og han så medtatt og noe forvirret ut. Med rystende stemme kunne han fortelle at han var den eneste overlevende av kaptein Austlids tropp. Tyskerne hadde ligget i bakhold i skogen 3-4 kilometer fra Kirkestuen, og akkurat da bilene skulle passere, hadde de gått til angrep. Med sine maskingevær åpnet de en overraskende ild på lastebilene. Kaptein Austlid var blitt drept ved den første salven. Mannen på sykkelen var den eneste som hadde kommet seg unna.”

Hans feilaktige framstilling har blitt referert og gjengitt av sentrale politikere og militære historikere, og blitt en slags evig sannhet. Sjøl kommanderende general, Otto Ruge, som ikke var på Dovre, var av den formening at Austlid kjørte uforsiktig rett inn i tyskernes ild.

Så sent som på 1980-tallet fikk fenriken uimotsagt lov å stå fram i flere aviser med en historie full av feil og med vidløftige teorier om det som hadde skjedd. Blant annet at han hadde klart slå seg igjennom og fått varslet regjeringen.

Institutt for Forsvarstudier slår fast at det ikke er mulig å feste lit til denne framstillingen. De påpeker blant annet at troppssjefen det gjelder deserterte og rømte mens avdelingen hans var i strid. 




Mer informasjon
Er du interessert i mer informasjon om hva som skjedde på Dovre den 15. april 1940?

Oberst Arne Bull: Kaptein Austlid og hans kompani - april 1940.
Norsk Militært Tidsskrift nr 3-1999

Dag Tangen Olsen: Kaptein Austlid fikk krigskorset.
Norges Forsvar nr 8 / 2009

Se også under Lenker + kilder





















.
Les også disse bøkene som forteller om den spennende flukten i aprildagene 1940:

Da tyskera kom Blücher Kampen

Kongens nei Reisen hun ikke ønsket Kongen i krig

soldater-paa-karl-johan
kongebjork